Luftforsvaret - del 4
Luftforsvarets historie
Luftforsvaret ble opprettet som landets tredje forsvarsgren gjennom en kongelig resolusjon 10. november 1944, mens regjeringen var i eksil. Inntil da hadde det norske Forsvaret hatt to flyvåpen, ett i hver av de eksisterende forsvarsgrenene; Marinens flyvåpen og Hærens flyvåpen.
Disse flyvåpnene hadde blitt opprettet fra 1912 av på mer eller mindre tilfeldig vis. De fire første norske militære flymaskinene ble alle gitt som gaver til henholdsvis Marinen og Hæren. Flyvåpnene ble modernisert under første verdenskrig, men ble – i likhet med resten av Forsvaret – bygd kraftig ned fra 1918 og helt fram til 1935. De siste årene før andre verdenskrig ble flyvåpnene til en viss grad modernisert med flere nye fly, men alt i alt hadde de lite å stille opp med da tyske styrker angrep Norge 9. april 1940; et angrep bygd veldig mye på bruk av tysk luftmakt, som spesielt i det sørlige felttoget hadde stor betydning for utfallet.
Etter at en del militære og etter hvert også Kongen og regjeringen kom i eksil i England, begynte man å organisere norske flystyrker i eksil. Det var et mål å etablere egne norske avdelinger. En felles treningsleir ble etablert i Toronto i Canada, offisielt benevnt Flyvåpnenes treningsleir, bedre kjent under navnet «Lille Norge» eller «Little Norway». I England strevde man imidlertid med organisasjonsformen, noe som medførte at regjeringen la de to flyvåpnene under en felles kommando, Flyvåpnenes felleskommando, som ble sidestilt de to forsvarsgrenene. I april 1941 ble den første skvadronen, 330 skvadron, opprettet på Island for å drive maritime operasjoner. I juli 1941 ble den første jagerflyskavdronen opprettet (331 skvadron), mens den andre ble etablert i januar 1942 (332 skvadron). Fra 1942 opererte en liten norsk avdeling også Catalina maritime rekognoseringsfly fra Skottland, i mai 1943 ble denne avdelingen til 333 skvadron. Mot slutten av krigen ble denne skvadronens B-ving skilt ut som en egen skvadron (334 skvadron), slik at det norske Luftforsvaret kom hjem til Norge etter krigen med fem oppsatte skvadroner. Alle skvadronene var integrert i og ble operativt ledet av britiske Royal Air Force (RAF) helt fram til november 1945.
Etter krigen startet en demobiliserings- og nedbyggingsfase for det nyopprettede Luftforsvaret. Men etter at Norge mot slutten av 1940-tallet ble med i Atlanterhavspakten og Norge aksepterte det amerikanske tilbudet om våpenhjelp, ble Luftforsvaret kraftig utbygget fra 1951. Gjennom våpenhjelpen ble Norge tilført moderne fly av flere slag, hovedsakelig ulike typer jagerfly og jagerbombere. Medlemskapet i Nato medførte også overføring av store midler til utbygging av infrastruktur, slik at en rekke flybaser ble bygget og/eller modernisert gjennom 1950-tallet. I 1953 ble luftvernartilleriet overført til Hæren, og forsvarsgrenen endret navn til Flyvåpnet. I 1957 ble imidlertid luftvernartilleriet tilbakeført til forsvarsgrenen. Fra 1959 fikk man også tilført det langtrekkende og moderne luftvernsystemet NIKE over våpenhjelpen, og samme år endret forsvarsgrenen igjen navn tilbake til Luftforsvaret. I kjølvannet av denne store utbyggingsperioden kom dessverre også en periode med mange fatale ulykker med store tap av flymannskaper.
Fra midten av 1960-tallet måtte Luftforsvaret – i likhet med resten av Forsvaret – ta stadig større og større ansvar for anskaffelse av nytt materiell. Størrelsen på Luftforsvaret ble derfor noe redusert, også i takt med anskaffelse av stadig bedre og mer avanserte fly. I tillegg til kapasiteter for maritim overvåkning og taktisk transport med både helikopter og lette og middelstunge transportfly, var Luftforsvarets doktrine tungt dreid i retning av defensive luftoperasjoner de siste 15 årene av den kalde krigen. Det var spesielt kampflyvåpenet med F-16, luftvern ved mange baser og i hovedstadsområdet, ledet og styrt av kontroll og varslingssystemet, som representerte denne doktrinen.
Perioden etter 1990 og frem mot cirka 2014 var preget av tre forhold; 1) en sterk reduksjon av Forsvaret og mye omstilling; 2) en økende deltagelse i internasjonale operasjoner, også med i økende grad skarpe våpen og 3) en stadig aldrende flypark, der mange kapasiteter måtte erstattes omtrent samtidig. Selv om det store fokuset på internasjonale operasjoner i en periode der Luftforsvaret stadig ble mindre satte et stort trykk på organisasjonen, var det også betryggende både for Luftforsvaret og for myndighetene å se hvor godt norske flystyrker presterte i operasjoner utenfor landets grenser. Kulminasjonspunktet for denne perioden ble på sett og vis den norske deltagelsen i Libya-operasjonen i 2011 med seks kampfly av typen F-16. Den norske styrken deltok i første linje og gjorde seg positivt bemerket hos flere større allierte.
Perioden etter 2014 har vært preget av en retur til et mer tradisjonelt fokus på hjemmeforsvaret. Samtidig har forsvarsgrenen modernisert i betydelig grad, flere plattformer har enten blitt byttet ut eller er i ferd med å bli det. Innfasingen av disse kapasitetene – og særskilt det nye kampflyet F-35 Lightning II – og en dertil omlegging av store deler av forsvarsgrenens konsepter for drift og operasjoner, preger forsvarsgrenens virksomhet i stor grad.
Luftforsvaret i 2025
Luftforsvaret er midt inne i en stor omstilling der hensikten har vært å klargjøre forsvarsgrenen for mottak av en rekke nye kapasiteter, samle virksomhet for å effektivisere driften og sørge for enklere og bedre kommando og styringslinjer. Når omstillingen er ferdig vil forsvarsgrenen i hovedsak operere fra tre hovedbaser; Evenes i Nordland, Ørland i Trøndelag og Rygge i Viken. Luftforsvaret vil da også være blant Europas mest moderne luftforsvar, med en rekke topp moderne kapasiteter, slik som F-35, P-8, NH90, AW101 og NASAMS III.
Maaø, Ole Jørgen: Luftforsvaret i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 2021 M08 17 fra https://snl.no/Luftforsvaret